«Ti det er sant at penger regjerer verden» sa Bjørnstjerne
Bjørnson. Jeg tror faktisk at han har rett i det, i iallfall i Egypt.
Mens jeg sitter å spiser maten jeg har bestilt hjem, ringer
det enda en gang på døren – det er klærne mine som er ferdigstrøket og hengt
fint opp på en henger. Jeg betaler 10 kroner til mannen utenfor, og henger tilfreds klærne tilbake i skapet klar til å brukes neste dag, uten å ha brukt
verken strykejern eller annet utstyr. Skal tro om jeg skal ringe vaskehjelpen
og se om han kan komme på torsdag? Gulvet begynner å bli ganske støvete og
kjøkkenet er så rotete at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, spesielt siden verken
jeg eller de tre andre jeg bor sammen med er like flinke til å bruke kost og
brett eller å sette matvarene INNE i kjøleskapet.
 |
| Ferskpresset jus kan også kjøpes over alt. (Scott D. Haddow -Flickr) |
Det er fryktelig enkelt å få mange ting gjort i Kairo. Mat
leveres på døren klokken tre på natten, likeså medisin fra apoteket. Dørmannen
kan brukes til det meste, enten det er å ringe til rørlegger, snekker eller å
kjøpe mat på butikken - mot litt ekstra betaling selvsagt. Bli med på husvisning
kan han også, og forvalter ofte nøklene til tomme leiligheter slik at han kan
vise dem frem til potensielle leieboere. Kaffe er det ingen grunn til å lage
selv, dog til min store fortvilelse gitt mitt høye koffeinforbruk, kontoret har
nemlig en person ansatt for å lage kaffen og bringe den til kontorpulten.
Har jeg ikke flekkfjerner kan et vaskeri fikse det og
skredderen ved siden av kan sy inn buksene mine. Trenger jeg egentlig å gjøre
NOE?
Joda, å bo her har definitivt sine ulemper, og vinningen kan
lett gå opp i spinningen når enkelte ting plutselig skal være så fryktelig
vanskelige å få gjort. En vare jeg har lyst på i butikken får jeg ikke kjøpt,
fordi strekkoden ikke virker og dermed kan man ikke slå den inn på kassen. Jeg
har prøvd å kjøpe varen siden før jul. Ingen har tydeligvis tenkt på
hvorfor varen ikke selger noe særlig, skal tro om den bare er upopulær?
På visumkontoret dikter de stadig opp nye dokumenter man må
ha for å få visumprosessen i gang. Har damen i vinduet en dårlig dag, kan hun
lett finne på at det ikke er nok med de to passkopiene de vanligvis krever, man
må ha TRE faktisk. Og dette etter at hun har latt meg vente lenge i kø
allerede. En annen gang ville de ha 75 kroner i bot fordi jeg var litt sent
ute, men dessverre hadde jeg ikke nok kontanter i lommeboken. Da jeg kom til
bake neste dag hadde prisen gått opp til forbausende 150 kroner.
 |
| Servisyrker som mekaniker eller maler gir lite å leve av. (Faisal F.H - Flickr) |
En annen ting som forundrer meg er taxisjåfører som ikke vil
ha passasjerer, kelnere som krangler seg i mellom i stedet for å servere, for ikke å nevne alle timene jeg har ventet på både rørlegger og andre som skulle komme å
fikse noe i huset om noen få minutter, men som aldri dukket opp. Telefonen svarte
de selvfølgelig ikke på, hadde de ikke lyst å tjene penger i dag?
Selv om disse ulempene er irriterende gjør de hverdagen noe
mer spennende, eller kanskje utfordrende er et bedre ord. Likevel er ikke dette en
universell beskrivelse enhver persons hverdag i Kairo. At jeg kan bestille mat
på døra og betale meg til det meste av tjenester kommer av at jeg selv har en
god inntekt – langt fra hva de fleste andre har. Der jeg kan balansere de
irriterende ulempene med muligheten til å slenge litt penger etter andre ting
for å gjøre livet enklere for meg selv, må andre leve med en hverdag der penger
er en luksusvare som knapt strekker til det aller mest nødvendige. Kjøp av tjenester
er utelukket, og å tilby varene til velstående folk for en elendig lønn er snarere regelen enn unntaket.
