Nå er ikke jeg akkurat den som har studert i en rett linje for å få meg en solid utdanning og videre en trygg jobb som kan betale Lånekassen, huslån, billån, mann og tre barn, noe man skulle kunne forvente av en jente (eller er jeg en kvinne/dame?) på 26, snart 27 år. Jo foressten, jeg er så heldig at jeg har gjeld i Lånekassen og det man på fint kaller en Bachelor, et gult sammenbrettet A3 ark som noe vagt ymter frempå om mine akademiske ferdigheter. Det er vel heller lite sannsynlig at en arbeidsgiver er flink nok til å lese mellom de røde bokstavene og oppdage at jeg er et kupp for en stilling i akkurat den bedriften.
Etter en rekke internships og frivillige poster, noen lærerjobber her og der og til sist men ikke minst iherdige forsøk på å lære Arabisk (اللغة العربية), kan jeg til min store forbauselse konstatere at bankkontoen min ikke er i husbyggerklassen. Flaks at jeg kom meg unna med en ok reiseforsikring, jeg ble faktisk anbefalt krigsreiseforsikring til 50 000 kr for et halvår hos det éne forsikringsselskapet. Så hva gjør jeg nå?
Joda, jeg søker på en master i Egypt, landet som ligger nærmest bunn på diverse internasjonale rangeringer for utdanning, vel og merke offentlig grunnskoleutdanning. Landet gjør det bra om man måler antall barn i skolen, men det hjelper lite når undervisningen ikke holder mål. Spesielt med tanke på at lærere i offentlig skole tjener så lite som 700 norske kroner i måneden, noe som frister dem til å bry seg mindre undervisningen i klasserommet, og mer om privattimene de gir etter skoletid, til de samme elevene. Det sies at elever ikke klarer å følge med undervisningen på skolen fordi lærerne med vilje er så dårlige, slik at de kan presse foreldrene til å betale ekstra for undervisning på ettermiddagen, de har jo ikke lært alt godt nok!
En organisasjon jeg besøkte forrige uke fortalte meg at det er ikke hjelp til å betale skoleavgiften på 200 kroner som må til for å holde vanskligstilte barn i skolen, men rettere sagt penger til privattimene de ikke har råd til å betale, og dermed faller helt ut av undervisningen.
Når sant skal sies, er Egypt et land med enorme forskjeller, med 25 % under fattigdomsgrensen i følge Verdensbanken, samtidig som noen få velter seg i rikdom. 200 kroner i semesteret er ingenting for de som har råd til å betale 10 000 i skolepenger i måneden for å ha barna sine i en av de mange internasjonale skolene med en helt annen kvalitet. Universitetet jeg har søkt på, the American University in Cairo, er så dyrt i Egyptisk standard at man blir svimmel av å tenke på hvor mye penger enkelte tjener her i forhold til massene som lever i ytterst fattigdom, som sikkert føler seg heldige bare de har en tusenlapp eller to i måneden.
Og jeg, jeg håper på hjelp fra Lånekassen. Igjen.
